Jeg kjente ikke igjen meg selv lenger. Her er det som hjalp
Alex, 40, et halvt år senere.
Det var som om livet sakte bleknet bort.
En morgen la jeg merke til at jeg ikke lenger smilte av barnets latter på samme måte. En annen dag innså jeg at jeg ikke hadde hørt på musikk på flere uker. Ikke fordi jeg ikke ville. Jeg hadde bare glemt at det fantes.
Jeg hadde sluttet å ringe venner. Sluttet å glede meg til ferier. Sluttet å glede meg til noe som helst.
Det var ikke sorg. Ikke engang trøtthet. Det var som om noen hadde skrudd ned volumet på hele livet mitt.
Hvis du leser dette, vet du kanskje nøyaktig hva jeg snakker om.
Jeg prøvde alt
Jeg er ikke en som gir opp lett. Jeg leser bøker. Jeg hører på podkaster. Jeg prøver å løse ting selv før jeg ber om hjelp.
Så det første året gjorde jeg alt jeg kunne komme på. Kanskje kjenner du igjen noen av disse:
- Trente fire ganger i uken i tre måneder. Følte meg fortsatt tom.
- Spiste sukkerfritt, mer protein, mindre alkohol. Kroppen ble bedre. Hodet det samme.
- Gikk i terapi annenhver uke i fire måneder. Hjalp meg å forstå meg selv. Ikke å få det bedre.
- Fastlegen min ville skrive ut antidepressiva. Jeg takket nei.
- Meditasjon, dagbok, kalde bad. Alt i to uker. Så glemte jeg dem.
Ingen av delene var feil. Ingenting var verdiløst. Men ingenting fikk livet til å føles virkelig igjen.
Og det er det verste. Når du gjør alt riktig og det likevel ikke hjelper. Når du begynner å tenke at problemet kanskje er deg.
Jeg begynte å akseptere at det kanskje bare var sånn å bli 40. At glansen i livet bare forsvinner med årene. At man får finne seg i det.
En venn sendte meg en lenke
En venn som visste hvordan jeg hadde det, sendte en melding en søndagskveld. "Prøv dette. Det hjalp meg."
Lenken gikk til en side som solgte gummies. Med sopp. Og noe som het Ashwagandha.
Min første tanke: "Soppgodteri skal fikse dette?"
Som om jeg ikke hadde prøvd seriøse ting. Som om en glad boks med "naturlig" på etiketten kunne gjøre det terapi og fire treningsøkter i uken ikke hadde gjort.
Men vennen min var ikke typen som falt for velværetrender. Hen hadde også vært der jeg var. Og en måned virket som en rimelig innsats for å bevise at hen tok feil.
Så jeg bestilte.
Det første som skjedde, var ingenting
Uke én: ingenting. Jeg tok to gummies om morgenen med kaffen. De smakte godt. Ingenting skjedde.
Uke to: ingenting. Jeg begynte å lure på om det var bortkastet.
Uke tre: jeg sto på kjøkkenet en lørdag morgen. Kokte kaffe. Og innså plutselig at jeg spilte musikk fra telefonen min. Jeg hadde valgt å sette på en låt. Uten å tenke. Uten å tvinge meg.
Det hadde jeg ikke gjort på over et år. Det var første gang jeg forstod at noe skjedde.
Det var ikke et dramatisk øyeblikk. Ingen plutselig lykkefølelse. Ingen engler som sang.
Bare en liten ro i magen som ikke hadde vært der før. Som om noen sakte skrudde opp volumet igjen.
Og hvis du har lest så langt, vet du hvorfor det er så stort når det skjer.
Veien tilbake, uke for uke
Jeg førte notater. Ikke fordi jeg er disiplinert. Men fordi jeg var redd for å miste det igjen hvis det viste seg å være innbilning.
Dette er det jeg skrev:
Hva dette IKKE er
Jeg vil være tydelig om én ting: dette er ikke en medisin. Det er ikke en behandling for depresjon. Hvis du er alvorlig deprimert, snakk med en lege. Hadde jeg vært der, hadde jeg tatt antidepressiva uten å nøle.
Dette er noe annet.
Det er for deg som er nesten ok men ikke helt. Som har et liv som ser bra ut på papiret, men som ikke føles sånn lenger. Som har blitt en blekere versjon av deg selv et sted på veien og ikke vet hvordan du skal finne tilbake.
Det jeg la merke til var ikke at livet plutselig ble fantastisk. Det var at jeg kunne kjenne det igjen.
Og det var alt jeg trengte for å begynne å bevege meg framover.
Jeg er ikke alene
Jeg hadde gått rundt i tåke i to år uten å vite hva jeg skulle kalle det. Etter seks uker med disse la jeg merke til at jeg faktisk begynte å glede meg til småting igjen. Det er ingen mirakelkur, men noe har lettet.
Var skeptisk til hele greia med "naturlige adaptogener". Prøvde likevel i en måned og så hva som skjedde. Noe inni meg har stabilisert seg, jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det bedre enn det.
Etter skilsmissen havnet jeg i noe jeg aldri helt klarte å sette ord på. Ikke egentlig deprimert, bare borte fra meg selv. Tre måneder senere begynner jeg å kjenne at jeg finnes igjen.
Bakgrunnsstøyen i hodet har stilnet. Det merkes mest på kveldene, når jeg faktisk kan sitte stille og bare være uten at hjernen kjører morgendagens liste i loop. Roligere, rett og slett.
Prøv en måned. Se hva som skjer.
Dette var den beste avgjørelsen jeg tok på flere år. Hvis du kjenner deg igjen i det jeg har skrevet, kanskje det blir det for deg også.
